Talebasert dokumentasjon i ambulansetjenesten

Deler av primær- og spesialisthelsetjenesten benytter allerede KI-baserte tale-til-journal-løsninger som gjør tale om til tekst og fyller ut journalnotater. Disse er imidlertid i hovedsak utviklet for andre kliniske arbeidsflater og løser ikke behovet i ambulansetjenesten uten betydelige tilpasninger. Behovet er derfor å avklare hvordan talebasert dokumentasjonsstøtte kan tilpasses prehospital tjeneste, slik at tale og relevante opplysninger fra oppdraget kan fanges, struktureres og presenteres fortløpende i et journalutkast.

I motsetning til mange inhospitale løsninger, som primært støtter ett samlet journalnotat under eller etter en konsultasjon, må en prehospital løsning kunne oppdatere relevante journalfelt fortløpende – blant annet vitale målinger, tiltak, legemidler, tidsangivelser og vurderinger. Da får både ambulansepersonell og mottakende helsetjeneste bedre innsikt i hendelsesforløpet. Allerede i dag kan helsepersonell i akuttmottak lese pasientens journal mens ambulansepersonellet undersøker pasienten hjemme eller under transport, men nytten er begrenset så lenge journalen med dagens løsning i praksis først fylles ut etter at pasienten er levert.

Løsningen må fungere i en operativ, mobil og tidskritisk arbeidsflyt med støy, flere samtidige stemmer, skiftende behandlingssituasjoner, begrenset tilgang til skjerm og tastatur, og integrasjon mot prehospital elektronisk pasientjournal (EPJ). Behovet kan derfor ikke reduseres til innkjøp av en eksisterende tale-til-tekst- eller tale-til-journal-løsning, men forutsetter videre utvikling i samarbeid mellom helseforetaket og markedet.

Løsningen skal ikke erstatte helsepersonellets faglige vurderinger eller dokumentasjonsansvar. Formålet er å støtte arbeidsflyten, frigjøre tid og oppmerksomhet til pasienten og bidra til mer komplett og presis dokumentasjon. Ambulansepersonell skal kontrollere, korrigere og godkjenne dokumentasjonen før eventuell overføring til journalsystemet.

Det finnes indikasjoner på et betydelig gevinstpotensial. Erfaringer fra andre helsetjenester og internasjonale miljøer peker på at KI-støttet dokumentasjon kan redusere dokumentasjonstid (om lag fem minutter per oppdrag, USA) og øke tiden direkte med pasienten rundt 25 % (England), samtidig som dokumentasjonen blir mer komplett og kvaliteten høyere. En pilot i London fant at KI fanget opp betydelig flere datapunkter enn manuell føring. Slike tall kan ikke uten videre overføres til norsk prehospital kontekst, men de underbygger viktigheten av å arbeide med dette – og det er nettopp en oppgave for forprosjektet å avklare realistisk gevinst i norsk ambulansetjeneste. For ambulansetjenesten i Vestre Viken kan en slik løsning gi redusert dokumentasjonstid, økt kvalitet og kompletthet i journalen, høyere arbeidskapasitet, bedre arbeidsglede og bedre informasjonsflyt videre i pasientforløpet. Den vil også støtte et inkluderende arbeidsliv ved å lette hverdagen for ansatte med dysleksi.