Kommunene samler seg om fremtidens avløpsløsninger – men vi må få opp farta!

Da kommuner, leverandører, FoU-miljøer og statlige aktører nylig møttes for en oppdatering på «Fremtidens renseanlegg» og «Sammen om slambehandling» var budskapet tydelig: Utfordringene er store og tiden er knapp, men samarbeid og smarte anskaffelser gjør det mulig å finne gode, bærekraftige løsninger.

Kravene skjerpes og tiden er i ferd med å renne ut

Fra Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus ble det presentert et alvorlig og konkret situasjonsbilde: Kravene er strenge og behovene er betydelige både på ledningsnett og renseanlegg. Mange kommuner oppfyller ikke fosfor-, eller sekundærrensekrav, og i tillegg skal mange flere oppfylle nye nitrogenrensekrav, og utslippene havner ofte i vannforekomster som allerede er vurdert til å ikke nå miljømålene.

Hilde Skålevåg, seksjonssjef i klima- og miljøvernavdelingen hos Statsforvalteren påpekte blant annet:

• Kravene i vannforskriften kan ikke omgås
• Sekundærrensekravet skal være oppfylt innen 2026
• Nitrogenkrav i Oslofjorden må være på plass innen 2030
• Utslipp til vannforekomster i dårlig tilstand kan ikke økes
• De første fristene nærmer seg raskt og det er ikke rom for utsettelser

Vannforskriften og forurensningsforskriften gir altså lite rom for utsettelser. Ikke fordi regelverket skal være en hindring, men fordi miljøtilstanden krever tiltak nå.

– Vannforskriften er kanskje den strengeste forskriften vi forholder oss til, og det kommer strengere krav, men vi kan ikke se på forskrifter og regelverk som hemmere. Vi må se på det som drivere, påpekte Hilde Skålevåg.

Dette perspektivet preget diskusjonene i salen. Anders Nohre-Walldén, direktør for bærekraft i Marstrand var den som sa det tydeligst:

– Teknologien er på plass, men kommunene er veldig konservative og søker det trygge. Nå har vi en lissepasning til innovasjon. Den må vi ikke bomme på!

Samtidig varslet Hilde Skålevåg at Statsforvalteren vil skjerpe håndhevingen fremover. Dersom kommunene ikke klarer kravene, må samtlige virkemidler tas i bruk. Det kan innebære tvangsmulkt, overtredelsesgebyr og pålegg om tilknytningsstopp.

Behov for mer kunnskap om fosfor og slamhåndtering

En annen bekymring som ble løftet flere ganger, er usikkerheten rundt fosfor og slamhåndtering. Det ble etterlyst et mer koordinert, nasjonalt program for både forskning, metodevalg og framtidsrettede løsninger. Uten en slik koordinering risikerer kommunene å planlegge løsninger som raskt blir utdaterte, eller som ikke treffer mulighetene i markedet. Dette forsterker behovet for samarbeid og for å bygge felles kunnskapsgrunnlag – både regionalt og nasjonalt.

Kunnskapsgrunnlaget for Fremtidens renseanlegg har allerede gitt kommunene et felles språk for behov og løsningsrom, en faseinndeling som gjør det mulig å starte tidligere og konkrete anbefalinger for kompetanse, organisering og markedsdialog.

Kommuner i ulike landsdeler bruker nå kunnskapsgrunnlaget for å sikre politisk forankring, gjennomføre mulighetsstudier, ta modigere beslutninger og velge anskaffelsesstrategier. Prosjektene som pågår er større, mer komplekse og mer avhengige av samarbeid enn tidligere, men også mer håndterbare, når rammene er tydelige og felles.

Jørgen Fidjeland fra Tønsberg Renseanlegg IKS har vært med i arbeidsgruppen for Fremtidens renseanlegg fra starten av prosjektet og ser tydelig resultatene av kunnskapsgrunnlaget og anbefalingene som er jobbet frem:

– Vi jobber på en annen måte med nitrogenrenseanlegg nå enn det vi har gjort på andre prosjekter før. Vi har skapt arenaer for å treffes og for å utvikle samarbeid oss imellom og ser nå at det har vært riktig å ta inn over oss innspillene fra kunnskapsgrunnlaget.

Leverandørmarkedet under press

Samarbeidet som er etablert mellom kommuner, leverandører og FoU-miljøer beskrives nå som en reell klynge som gir alle innsikt og kapasitet de ellers ikke ville hatt tilgang til.

Likevel ble presset som nå bygges opp i leverandørmarkedet løftet som en bekymring. Alle regioner skal oppgradere eller bygge nye renseanlegg i samme tidsvindu, og både entreprenører og teknologileverandører melder om begrenset kapasitet.

Dersom kommunene går ut i markedet én og én, med små og ulike prosjekter, risikerer de derfor å konkurrere seg imellom, og dermed stå uten reelle tilbud når fristene nærmer seg.

Når kommunene samler sine behov kan dette gi leverandørene større forutsigbarhet som gjør det mulig å koordinere tilbud og prosjekter på en helt annen måte. Dette åpner også for teknologiutvikling, nye samarbeidsmodeller og mer effektive prosesser.

Anders Nohre-Walldén kommenterte dette fra scenen:

– Det er bedre å samarbeide med de ressursene kommunene har og få en størrelse og forutsigbarhet på et prosjekt, enn å konkurrere hver for seg med mange små prosjekter. Start enkelt: Har vi felles mål? Kan vi optimalisere ressursene? Om svaret er ja, gjør en avtale om felles innkjøp og be om bistand for å få det til bra. Poenget er at da kan kommuner komme i gang raskt og ikke sitte alene med alle utfordringene.

Dette støttes av kunnskapsgrunnlaget, som anbefaler større samarbeid, tydelig bestillerkompetanse og mer fleksible gjennomføringsmodeller. Det vil skape forutsigbarhet for markedet. Større, samordnede anskaffelser kan samtidig gi rom for teknologiutvikling.

Prioriteringer og raske beslutninger er nødvendig

Konferansen viste at kommunene har kommet langt i å bygge felles forståelse, metoder og samarbeid. Men den viste også et tydeligere bilde av alvoret fremover: tidsfristene er korte, kapasiteten er knapp, det juridiske handlingsrommet er lite – og konsekvensene betydelige.

Veien videre handler derfor ikke bare om samarbeid, men om å prioritere hardere, ta raskere beslutninger og bruke kunnskapsgrunnlaget aktivt. Kommunene må samtidig forberede seg på at flere anlegg kan komme i brudd     og at Statsforvalteren, i henhold til nasjonal instruks, vil bruke virkemidler som tvangsmulkt, overtredelsesgebyr og tilknytningsstopp ved behov.

Samtidig er det nettopp gjennom samarbeid, realistisk planlegging og smartere anskaffelser at kommunene kan nå tidsfristene, styrke miljøtilstanden og sikre robuste, fremtidsrettede løsninger for innbyggere og natur.