Hvorfor bruker vi tid på å utvikle løsninger som ingen skal ta i bruk?

Hvem har egentlig ansvaret for at gode løsninger faktisk tas i bruk – ikke bare der de blir utviklet, men i hele tjenesten? Slik systemet vårt fungerer i dag, er svaret nedslående enkelt: ingen.

De siste seks månedene har en kollega og jeg intervjuet et tjuetalls erfarne aktører fra hele helseteknologiens økosystem – fra kommuner og helseforetak til leverandører, virkemiddelapparat og nasjonale myndigheter. Skaleringsutfordringene var gjenstand for en studie i systemorientert innovasjon.

Alle peker på det samme: Vi er gode på å utvikle, men svake på å skalere.

Resultatet er at helsetjenesten roper etter teknologi som kan avlaste pressede tjenester, samtidig som vellykkede løsninger stopper opp lenge før de når bred implementering.

Vi har skapt et innovasjonsteater – uten plan for neste steg. Et av de tydeligste funnene våre er kanskje også det mest urovekkende: Mange innovasjonsprosjekter settes i gang uten en plan for hva som skjer hvis man lykkes. Det utvikles altså løsninger som kan løse flere av de store utfordringene i helsevesenet, men vi har verken en plan, tid eller ressurser til å ta dem i bruk.

Prosjektene får midler til lokal utvikling mellom fagfolk og leverandører, men ingen eier ansvaret for kjøp, implementering eller spredning når prosjektet er ferdig. Leverandører og helsepersonell ender opp med å bruke tid, motivasjon og innovasjonsvilje på løsninger som aldri blir reelt vurdert for videre bruk.

Vi har skapt et innovasjonsteater. Prosjekter premieres, men effektene de skaper blir sjelden fulgt opp. Vi måler aktivitet – ikke gevinst. Entusiasmen er stor, men retningen mangler.

Samtidig snakker politikere varmt om norsk helseeksport. Men uten et velfungerende hjemmemarked blir det med praten. For hvordan skal vi lykkes internasjonalt når løsninger som dokumentert virker ikke spres i vårt eget system?

Et komplekst aktørkart uten felles retning. Skalering i helsesektoren er komplisert. Mange blir berørt, og hvem som har innflytelse endrer seg kontinuerlig. Ulike beslutningslogikker, budsjettprosesser og prioriteringer gjør at helheten forsvinner.

Parallelle initiativ utvikler løsninger for de samme utfordringene – uten samordning og uten oversikt over hva som allerede finnes. Det betyr at når én kommune eller ett helseforetak har vært med på å utvikle en god løsning, kan et annet velge å starte på nytt.

Innovasjonen stopper ikke fordi løsningene ikke virker, men fordi systemet vårt ikke premierer gjenbruk og skalering. Det er fristende å mene at de som lykkes med skalering gjør det mot alle odds.

Det er dårlig ressursbruk – for pasientene, for helsepersonellet, for leverandørene og for fellesskapet.

Alle vil ha skalering – men hvem gjør jobben? Helseministeren har gjentatte ganger sagt at gode løsninger må spres raskere. Det samme sier kommunene, sykehusene og leverandørene.

Men hvis alle mener at noen andre må ta ansvar, hvem gjør det da?

I dag mangler vi strukturer som faktisk forplikter:

• Hvem kan beslutte at en løsning som fungerer i én klinikk, også skal tas i bruk i neste?
• Hvem skal prioritere budsjett til kjøp, drift og integrasjoner?
• Hvem leder implementeringen?

Vi trenger en bjellesau – men hvem tar ansvaret med å henge bjella på riktig sau?

Jeg tror ikke problemet ligger i teknologiutviklingen. Den er vi gode på. Det vi trenger, er systeminnnovasjon – et styrings- og ansvarsregime som gjør det mulig å skalere løsninger på tvers av nivåer og organisasjoner.

Som Menon Economics skriver i en rapport for Innovasjon Norge:

«Uten en bedre bro mellom utvikling, anskaffelse og nasjonal skalering, vil mange gode løsninger fortsatt risikere å bli stående som vellykkede piloter som aldri når bred implementering.»

Så lenge dette er situasjonen, taper vi både gevinst, pasientverdi og produktivitet. Vi fortsetter å gjennomføre prosjekter – men uten å sikre at de fører til varig endring. Det utvikles altså løsninger som kan løse flere av de store utordringene i helsevesenet, men vi har hverken en plan, tid eller ressurser til å ta dem i bruk.

I LUP jobber vi for å bygge bro mellom helsetjenestens behov og leverandørenes løsninger. Som en nøytral koblingsaktør har vi ikke formell makt, men vi har et ansvar for å synliggjøre systembarrierene – og utfordre dem. Det gjør vi gjerne sammen med dere som kjenner utfordringene på kroppen: fagfolk, ledere, leverandører og beslutningstakere.

For hvis alle snakker om skalering, men ingen eier ansvaret for at det faktisk skjer, vil vi fortsette å gå rundt i sirkel. Og helsetjenesten har ikke tid til å gå i sirkel. Arbeidet med å endre systemet må starte nå – og dette må vi gjøre sammen.

Et første endringsmål kan være at vi begynner å belønne resultater i stedet for aktivitet.

Denne teksten er en kronikk skrevet av Riche Vestby og først publisert i Medwatch.

For spørsmål og kommentarer, ta kontakt med Riche Vestby.