prosjektblogg

Tre små ord

av Riche Vestby
Illustrasjon: Halogen

Gjennom mange år har jeg med stort engasjement vært en pådriver for at vi på tvers av sektorer og fag skal skape framtidsretta løsninger i helse- og omsorgsektoren. Jeg har gjort det med overbevisning om at dette skal vi gjøre fordi vi kan – og fordi vi må. Et viktig bakteppe for mange er at vi må få til bærekraftige løsninger. Vi må bruke mindre penger og hjelpe flere. Jeg er også opptatt av dette, men min motivasjon handler først og fremst om et sterkt engasjement for at vi alle skal ha mulighet for å få gode tjenester når vi trenger det som mest. For meg handler dette om mennesker, livskvalitet og muligheten til å leve gode liv.

Etter at jeg startet i LUP er det få om noe prosjekt som har berørt meg mer enn innovasjonspartnerskapet sykehuset i Østfold har iverksatt. Målet med prosjektet er å kunne gi kreftpasienter trygg og god behandling hjemme. Noe av engasjementet handler nok om mennesker i min egen krets som ville hatt nytte av akkurat slike løsninger. Pasienthistoriene fra behovskartleggingen har dessuten gitt oss som jobber sammen i prosjektet et sterkt ønske om å finne de gode løsningene for mennesker som står i en svært vanskelig situasjon. Et mer meningsfylt prosjekt skal du lete lenge etter, har jeg tenkt og med det som bakteppe lagt inn et ekstra gir for at akkurat dette prosjektet skal fly. Lite ante jeg at dette skulle bli personlig på et helt annet plan.

I romjula ble de sagt, tre små ord som snudde min verden opp ned: «Riche, du har kreft.» Tre små ord som med et smell gjorde at jeg der og da endret rolle fra pådriver til pasient. Men ikke helt. For ingen av oss er «bare» pasient. Det har jeg allerede erfart når jeg innimellom alt det medisinske og vanskelige har gode faglige samtaler med kreftsykepleiere og leger. De er nysgjerrige på prosjektet vi jobber med på Kalnes. De ønsker det varmt velkommen og bekrefter at om vi lykkes med prosjektet betyr det at de framover kan levere enda bedre helsetjenester til mennesker i krise. Dyktige fagfolk ønsker de innovative løsningene velkommen.

Mens vi alle venter på løsningen på Kalnes og andre spennende innovasjonsprosjekter jeg jobber med, skal fagfolka stå på for at jeg blir frisk igjen. Og jeg skal gjøre det som må til. Det blir derfor stille fra min kant en god stund framover. Heldigvis har jeg verdens beste kolleger som tar over stafettpinnen for en tid.

Når dette er over kommer jeg tilbake. Forhåpentligvis er jeg da litt klokere, rausere og med erfaringer på kroppen som jeg kan bruke til noe bra. Akkurat det å holde fast på tanken om at erfaringene jeg får gjennom de neste månedene også kan brukes til noe bra, er en godt i alt det vonde. I mellomtida må alle dere andre fortsette å stå på for at mennesker i krise skal få de beste framtidsretta løsningene. Vi har ingen tid å miste. Vi ses på den andre siden!